Stian Ludvigsen (47), bestyrer for kontaktsenteret i Oslo, tror Gud for mirakler hver eneste uke, og svarene kommer i fleng: Mat-undre, frelsesopplevelser, og rusavhengige som reiser inn til rehabilitering.

Tekst: Marit Joys Wigart. | Foto: Corneliu Rusu. 

– Hele kontaktsenteret er et trosprosjekt, for vi har jo ingenting. Det er jo en frisk satsning fra Evangeliesenterets ledelse, for husk det, vi har ingen kommunal støtte, sier Stian.

Han og kona, Hanne, har vært bestyrere Evangeliesenterets kontaktsenter i Oslo i snart syv år.

– Hva gjør dere da, når dere ikke har noe mat å tilby?

– Det er det vi roper til Jesus om. Ofte, når jeg våkner på morgenen, sier jeg til Hanne: «I dag går det ikke bra» og så sier hun: «Joda, det gjør det».

Han titter over brilleglassene og innrømmer:

– For å være ærlig kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger jeg har våknet på morgenen og tenkt at det vil gå bra. Alle andre ganger har jeg tenkt at i dag går det ikke. Peter så på bølgene og tvilte og det gjør jeg også. Men jeg vasser til knærne og det går bra og det er ikke min skyld, det er Jesus! Takket være Ham har vi ikke manglet noe hittil!

To tonn indrefilet

For er det en ting kontaktsenteret i Oslo ser mye av er det nettopp mat-under.

– For ikke så lenge siden sto vi der, som vanlig, uten mat å tilby og vi begynte å rope til Jesus. Så får vi vite at en transportbil med to tonn indrefilet hadde veltet og kjøttet kunne ikke lenger selges, så vi fikk alt sammen. Så vi er kanskje det eneste kontaktsenteret i Norge som bruker indrefilet i lapskausen, ikke fordi vi er fine på det, men fordi vi ikke har noe annet, sier Stian og ler.

Listen over hvordan Gud tilveiebringer mat til hovedstadens utslåtte er lang og Stian kunne holdt på lenge for å fortelle om alle undrene.
Men miraklene begrenser seg ikke til mat. Hver uke, under senterets mandagsmøte, ser ekteparet Ludvigsen og deres omkring 60 frivillige medarbeidere, Guds kraft i aksjon.

– Vi ser mennesker frelst, helbredet og utfridd. Vi erfarer at personer kommer til oss med stoffet sitt og ber oss om å kaste det. Vi får kjøre dem inn på mottakene våre og se at de begynner nye liv med Jesus, sier Stian.

Enorm nød

Men Stian ser også mange tragedier i arbeidet han står i.

– Det er en enorm nød i Oslo og hver uke dør mennesker av overdoser. Eldre damer sover på gata og vasker seg i sølepytter. Vi ser mødre som går trøstesløse opp og ned i horestrøket i Oslo, dag og natt, for å lete etter døtrene sine. Dette er alvor og det synker inn over oss hver uke, når vi mister gutter og jenter som har vært hos oss og spist. Det er det verste, når vi mister dem, da kjenner jeg på maktesløshet.

– Hvordan håndterer du dette presset og alle skjebnene?

– Noen ganger er det veldig utfordrende og jeg tror aldri man kan bli veldig profesjonell på dette. I dette arbeidet går sorger og gleder hånd i hånd, det er slik det er. Når det skjer noe bra, så er jeg glad for det, og når vi mister noen, så gråter jeg over dem og jeg blir aldri profesjonell på å gå i begravelser.

Rusbakgrunn

Både Stian og kona, Hanne, har selv bakgrunn i rus, men ble frelst i tidlig 20-årene og gikk gjennom rehabiliteringsprogrammet til Evangeliesenteret. Stian forteller at den første tiden på Evangeliesenteret var svært tøff.

– Selv om jeg var blitt frelst, hadde jeg lyst på rus hver dag. Minst en gang om dagen pakket jeg sekken og gikk ned i veien for å haike inn til byen igjen, men jeg fikk ikke haik og gikk tilbake til senteret hver gang.

Flere ganger sprakk han og veien til et rusfritt liv syntes nærmest umulig.

– Men så, under forbønn, ble jeg fullstendig løst, sier Stian.

Under et møte på et lokalt bedehus, kalte predikanten frem de personene som hadde behov for forbønn, og Stian løp frem.

– Da de ba for meg var det som om Jesus sa: «Stian, du er fri, bare reis deg». Jeg gråt og gråt og løp gråtene ut av bedehuset.

Etter en tid begynte både Stian og Hanne, som også var blitt rusfri, å jobbe ved Evangeliesenteret. Senere ble Stian ansatt som ungdomspastor ved Betania Tønsberg.

– Der begynte vi å jobbe med et utadrettet arbeid for å hjelpe rusmisbrukere, forteller Stian.

Utbrent i vekkelse

Rundt år 2000 brøt det ut vekkelse i Betania Tønsberg.

– Veldig mange mennesker ble frelst og vi opplevde en ubeskrivelig underbar tid, sier Stian.

Samtidig var behovene og arbeidsmengden så stor at for 15 år siden brant Stian seg fullstendig ut.

– Jeg ble så sliten og utbrent at jeg tenkte at den eneste løsningen var å kjøre bilen inn i en fjellvegg og avslutte alt. I det momentet ble jeg fristet til å ruse meg, ikke fordi jeg ønsket å bli ruset, men for å bli ubrukelig for Gud. Det endte med at jeg en kveld satte meg i kjelleren og ruset meg. Kort tid etter ringte jeg til pastoren i Betania og fortalte hva jeg hadde gjort. Vi snakket med eldsterådet og i løpet av et sekund var jeg blitt ubrukelig. Jeg var veldig lei meg for de som ble berørt av det, men takknemlig for den hjelpen de ga meg, forteller Stian.

På tross av at menigheten omsluttet ham og stilte opp for ham, straffet han seg selv hardt.

– Jeg parkerte meg selv helt og begynte å jobbe med data i stedet.

– Hvordan reiste du deg igjen?

– Det var en prosess som strakk seg over flere år. Jeg begynte etter hvert å gå på møter igjen og etter noen år begynte jeg å forkynne igjen. Jeg kom til et punkt der jeg opplevde at den største synden ikke var å ha falt, men å ikke reise seg igjen, sier Stian, som deretter kom tilbake for fullt.

–Hvilken erfaring har dette gitt deg?

– Det var en stor omvei som jeg gjerne skulle ha vært foruten. Samtidig er det typisk Jesus å vende det som er vanskelig til noe godt. Jeg tror Hanne og jeg har fått med oss en ballast som gjør at vi føler at båten ligger mer stødig på vannet nå, enn den gjorde før. For å unngå å bli utbrent, som den gangen, er vi blitt flinkere til å koble av, gå turer og slippe alt for en stund. For vi ønsker ikke gjøre et arbeid bare en liten stund, men vi ønsker å gjøre dette resten av livet vårt. Vi har ingen annen plan enn Evangeliesenteret, det er dette vi skal og dette vi ønsker, det finnes ingen plan B.

Bor på kontaktsenteret

Til tross for at Stian har vært ansatt som bestyrer ved kontaktsenteret i Oslo i fire år nå, har han problemer med å kalle arbeidet for en jobb.

– Dette er livet vårt, sier Stian.

Hver uke pendler han og Hanne fra Horten til Oslo, der de bor på kontaktsenteret fra søndag til torsdag. I dag har de fått sitt eget soverom på stedet, men så luksuriøst har de ikke alltid bodd der inne.

– I starten sov jeg bak disken, smiler Stian og forteller hvordan det for så vidt føltes en god del tryggere enn perioden da han måtte sove bak talerstolen.

– Bak disken kunne jeg jo liksom gjemme meg litt, det ble vanskelig bak den smale talerstolen, hvis et uventet tilfelle skulle inntreffe, smiler Stian, som også har måttet innfinne seg med at arbeidet deres ikke er like populært blant alle.

– Vi har opplevd flere eposider; en gang fikk vi en bombetrussel, flere ganger har noen prøvd å tenne på stedet, uten hell, og vi har hatt flere tilfeller der noen har limt igjen alle dørene med superlim, sånt er slitsomt.

Men Stian, Hanne og staben deres har lært å ruste seg mot utfordringene.

– Det finnes vel få kirker der dåpskjoler og skuddsikre vester henger side om side i skapet, men det gjør de hos oss, sier Stian med et lite smil.

Han forklarer at de har innfunnet seg med realiteten at med så mange mennesker til stede, kan det noen ganger skje unødvendige ting.

– Det er en tøff hverdag der inne, men vi har rutiner på det og Gud har beskyttet oss hele veien.

Drømmen om å hjelpe

– Hvilke drømmer har du for fremtiden?

– Å, det er mange, men hvis jeg skal nevne en, så er det drømmen om at hver menighet og by skal være et kontaktsenter for Jesus, der vi kan hjelpe mennesker som er i nød, til et liv i frihet.

Stian blir stille et øyeblikk, før han fortsetter:

– Noen ganger synes jeg det kan være utfordrende, for når jeg leser Bibelen og ser hvordan Jesus var opptatt av å hjelpe fattige, skurker og banditter, syke og plagede, spedalske og blinde, så kan jeg blir frustrert over at vi er opptatt av stilig belysning og nye røykmaskiner til møtene våre, når mennesker der ute lider. Så hvis hver kirke og menighet i Norge hadde et kontaktsenter, ville det ha vært oppfyllelsen på en av drømmene mine.