Evangeliesenterets kvinnesenter på Svene beskrives som en liten familie med mye humor, fellesskap og omsorg. Enkelte beboere trives faktisk så godt at de blir værende, selv etter at rehabiliteringen er over. 

Tekst og foto: Marit Joys Wigart. 

– Velkommen til oss på Svene! 

Ekteparet Nina og Jan-Erik Solvang, som har vakt disse dagene i slutten av mars, hilser en ny beboer velkommen i døren. 

– Takk, svarer den nye kvinnen og smiler. Hilser på ekteparet og får en klem av Nina.

Nyoppussede rom og eget bad

Den nye beboeren får hjelp til å bære bagasjen sin og blir vist opp trappen til rommet som skal bli hennes de neste månedene. Rommet er nyoppusset og er utstyrt med en enkeltseng, pult, to klesskap, TV, og eget bad med dusj. På den oppredde sengen ligger en lyserosa rose med sløyfe, og et dikt. 

– Dette pleide å være en gjestegård før Evangeliesenteret kjøpte stedet. De tidligere eierne hadde akkurat pusset opp de ni rommene og innredet bad til hvert rom før vi tok over. Det er unikt her på Svene, sier Nina. 

– Så fint, svarer den nye kvinnen og titter seg rundt i rommet. 

Etter litt småprat får hun tid alene for å pakke ut, før det venter et varmt måltid nede i spisesalen. Etter måltidet følger en uformell «inntak-samtale» med Nina og Jan-Erik, for å bli litt bedre kjent, motta informasjon, og mulighet til å stille spørsmål om ting hun lurer på. 

Etterlengtet tilbud 

Kvinnesenteret på Svene er et etterlengtet tilbud ved Evangeliesenteret. Det åpnet 15. september i fjor, og den lille spisesalen var proppfull da den røde snoren ble klippet under åpningsfesten. En av gjestene var blant annet ordfører i Flesberg kommune, Oddvar Garaas, som holdt tale og ønsket Evangeliesenteret varmt velkomment til bygda. Kvinnesenteret er et motivasjonsenter med plass til ni beboere.

Kvinnene befinner seg i alle aldersgrupper over 18 år og kommer fra mange ulike samfunnslag. Her kan de være i 3-6 måneder. Bestyrerparet på Svene, Marianne og Erik Frydenhaug, forklarer at erfaringen tilsier at det er fordelaktig for menn og kvinner å være atskilt de første månedene av sin rehabilitering. 

– Vi ser at det kanskje er spesielt viktig for kvinnene å være skjermet i denne første tiden der de er spesielt sårbare, forklarer Marianne. 

Friluft og aktiviteter

En annen unik side ved Evangeliesenterets kvinnesenter er beliggenheten. Senteret ligger rett ved Lågen, med kun en kort kjøretur til Kongsberg sentrum og Blefjell. Varierte turmuligheter venter dessuten rett utenfor døren. Man trenger derfor ikke kjede seg på Svene. 

– Vi pleier å gå turer i nærområdet, og har også arrangert fjellturer til Blefjell.  Det har vært flott. Til sommeren kommer vi til å dra på fisketurer og bade. I tillegg har vi tilgang til både treningssenter og svømmehall, pluss at vi har litt treningsutstyr på huset også, sier Nina, som selv er en ivrig tur-gjenger. 

Andre populære aktiviteter er handleturer i Kongsberg, kino, bowling og den månedlige shoppingturen til Sverige. 

– Ellers er mange av beboerne våre glade i å strikke og lese bøker, og på kveldene samler vi oss ofte sammen enten i peisestua eller TV-stua, forteller Jan-Erik. 

Som en familie

Dagen på Svene starter med vekking klokken åtte og frokost halv ni. Deretter holdes en felles samling i peisestua med en enkel andakt og sang. Etterpå er det tid for det som kalles arbeidstrening. Det kan bestå i praktiske oppgaver, som for eksempel å vaske trappen, støvsuge eller tørke støv. Nina og Jan-Erik, som har jobbet her siden oppstarten, forteller at de stortrives i sine nye jobber på Svene.

Jan-Erik har selv rusbakgrunn, men ble rusfri gjennom Evangeliesenterets rehabilitering. Nina har ingen erfaring med rus, men har jobbet som ruskonsulent i Porsgrunn kommune i femten år. 

– Vi blir som en liten familie her på Svene fordi det er såpass lite, sier Jan-Erik. 

Nina nikker og legger til: 

– Ja, vi blir godt kjent her, og ettersom det er nærhet til alt her på huset, får du fort «hjemme-følelsen». 

Frihet og omsorg

Vi får også snakke med en beboer, som ønsker å være anonym. Også hun stortrives på Svene og beskriver det som litt som å bo i et kollektiv. 

– Det er veldig godt å være her. For det første er det ingen krav. Det er lite regler og mye frihet. Det er ingen som har laget et strengt program for meg fra morgen til kveld, men jeg får være med å forme dagene mine i stor grad selv. Jeg synes også det er veldig mange fine arbeidere her som viser oppriktig forståelse og ømhet for andre mennesker, og som utstråler en utrolig varme og omsorg som ikke kommer fra faglig overbevisning, men fra hjertet.

For meg har det også vært godt å møte andre mennesker med bakgrunn i rus og høre deres historier. Og jeg føler at her er det ingen som dømmer meg. Folk tør å si hva det enn er i trygghet, uten redsel for å bli vurdert eller dømt. Det er veldig sterkt, forteller kvinnen.

Et sted med stort hjerte

Jan-Erik og Nina forteller lattermildt at erfaringen så langt er at mange av beboerne har trivdes så godt at de ikke vil reise. 

– Vi har blant annet ei her nå som er ferdig med rehabilitering, men som har blitt værende hos oss. Nå bor hun her mot at hun hjelper til frivillig. Hun har ansvar for hele vaskekjelleren vår og tar seg av all vask. Det er fantastisk og hun gjør en kjempegod jobb, roser Nina. 

– Hva tror dere gjør at folk trives så godt her? 

– Det vi får høre av mange beboere er roen og freden som er her. Det er et lite sted omgitt av flott natur, det er trygt og godt, og de har muligheten til å trekke seg tilbake til sitt eget rom når de trenger det. Vi merker også at jentene er glade for at det ikke er mannlige beboere her, sier Jan-Erik. 

Nina forteller at mange beboere setter pris på det kristne verdigrunnlaget, uavhengig om de er kristne selv eller ikke.

– Flere av beboerne våre har vært på andre behandlingssentre før de kom til Evangeliesenteret. Mange av dem har fortalt meg at de fikk fylt «tomrommet» sitt da de kom hit. Selv om de kanskje ikke hadde noen kristen tro da de kom hit, har de opplevd det som positivt å være en del av en kristen rehabilitering. Flere har også fortalt at de har fått både en tro og en ro mens de har vært her. 

Flere ansatte har rusbakgrunn

I staben på kvinnesenteret har over halvparten rusbakgrunn. 

– Det er bare kokka, jeg og ei til som ikke har erfaring med rus, sier Nina og ler. 

Hun understreker at det er positivt at de har ulike bakgrunner når de jobber her. Slik kan de lære av hverandre og dra erfaringer fra hverandres liv og kompetanse. 

– Hvorfor begynte du å jobbe med rusomsorg? 

– Min første jobb var på natthjemmet i Porsgrunn. Ei jeg kjente sa at hun trodde jeg ville like å jobbe der. Så jeg søkte, fikk jobben og trivdes fra første stund. Da natthjemmet ble nedlagt og Porsgrunn kommune tok over, fikk jeg jobb i kommunen. Der jobbet jeg i femten år. Det var et stort steg for meg å forlate den trygge jobben i kommunen og begynne i Evangeliesenteret, men det kjentes helt riktig. Jeg syntes det er et veldig fint og meningsfullt arbeid og jeg ville ikke jobbet noe annet sted nå. Erik og Marianne er dessuten et veldig fint bestyrerpar, så det er godt å jobbe for dem, sier Nina. 

Middagen er over på kvinnesenteret på Svene og flere av beboerene har trukket seg tilbake til rommene sine for en middagslur. Utenfor vinduene skinner solen fra blå himmel og det drypper fra taket. De store snømengdene er i ferd med å smelte og den etterlengtede våren er på fremmarsj. For noen av kvinnene betyr det at rehabiliteringsoppholdet snart er over. For andre har det nettopp begynt. 

– Jeg tror jeg kommer til å trives her. Jeg merker at her kan jeg slappe av, hvile og få omsorg, sier den nye beboeren og smiler i det hun rusler opp trappen for å hvile middag på det nye rommet sitt.