-16.mai 1972 var datoen for første gang jeg røykte hasj. Og høsten 1983 var første gang jeg kom inn på Evangeliesenteret. Det er 35 år siden, og Evangeliesenteret har jo i år eksistert i 35 år. Jeg var en av de første inne på senteret.

Geir Atle Nordby tar en slurk av kaffekoppen sin, og ser jeg rundt. Vet du hva, jeg har bodd her på Dokka i 20 år, sier Geit Atle. Det er ikke første gang han besøker kafeen i annen etasje på kjøpesenteret som ligger plassert på høyre side i det du kjører inn til Dokka, østfra. En av grunnene til at Eedh møter Geir Atle nettopp på Dokka, er at Odnes ligger i nærheten, og senteret han kom inn på i 1983, het Odnestunet.

Far ble borte

-Jeg er født og oppvokst i Solør. Oppveksten min var rimelig bra, bortsett fra at jeg opplevde det som en katastrofe, at mor og far skilte lag. Jeg mistet tidlig faren min kan vi si. Han ble rett og slett bare borte fra livet mitt. Han flyttet til Bergen. Jeg så ham ikke igjen før jeg var 14 år. Nå skulle det vise seg at han slet en del med alkoholproblemer, noe jeg som barn ikke forstod. Jeg hadde to søsken, og etter at mor og far gikk fra hverandre, flyttet vi barna sammen med mor, hjem til hennes foreldre. Det var også på Solør.

Hvordan opplevde du det?

-For min del var det greit nok, men egentlig på den tiden, var nok det hele noe skambelagt. At mor var skilt, og måtte flytte hjem igjen, med tre barn, ja det var det ikke alle som så positivt på. Dette skjedde i 1964, og det var andre tider den gang. Og særlig på landet. I bygde-Norge var ikke dette helt slik det skulle være, i manges øyne.

Fikk juling

Geir Atle forteller at moren etter en stund traff en ny mann, og han og søsknene fikk en stefar. De ble ikke boende i Solør.

-Jeg gikk første klasse på skolen i Solør, og deretter flyttet vi til Lillehammer, og jeg begynte i annen klasse der. Vi bodde på Lillehammer i et år, så flyttet vi til Oslo. I Oslo begynte jeg i tredje klasse på Ullevål Hageby skole. I Oslo kom det mer og mer fram, og stefaren min var veldig autoritær. Han begynte å banke meg, ga meg ordentlig juling. Første gang han slo meg, var jeg rundt 10 år gammel. Jeg vet ikke hvordan han og mor hadde det, men jeg tror ekteskapet på en måte reddet moren min ut fra bygda, og alt det negative jeg nevnte med å være skilt trebarnsmor på bondelandet, boende hjemme hos sine foreldre.

Sommeren ‘72

I begynnelsen av ungdommen ble det en del festing og drikking for den innflyttede Oslogutten. Men han glemmer aldri dagen da han for første gang prøvde narkotiske stoffer. Det sitter i minnet.

-Det var i 1972, nærmere bestemt 16.mai, at jeg røykte hasj for første gang. Jeg var på en fest, sammen med noen som var eldre enn meg. Og for å være ærlig, så likte jeg hasjen veldig godt. Jeg likte den så godt at jeg reiste til Slottsparken dagen etterpå, for å kjøpe mer. Og i Slottsparken ble jeg værende. Jeg var lei av stefaren min og hele opplegget. I Parken var det greit å være. Men det ble jo ikke bare hasj jeg røykte da, jeg fikk også stifte bekjentskap med amfetamin. Og amfetamin likte jeg. Hele sommeren ’72, gikk jeg på speed. Moren min var på en måte på sidelinjen hele tiden. Hun hadde «mistet» sønnen sin. Samtidig ble hun skilt på nytt denne sommeren. Etter hvert som hun fikk øynene opp for hvordan det stod tilmed meg, tok hun affære. Hun søkte hjelp der den var å få, og jeg ble etter en stund innlagt på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Jeg fikk tilbud om å frivillig legge meg inn på en åpen avdeling, eller bli tvangsinnlagt på en lukket avdeling. Det hadde bare tatt helt av, og jeg hverken sov eller spiste hele denne sommeren.

Kriminalitet

Gikk det bra på Statens senter?

-Nei det gikk ikke så bra. Jeg traff jo mange andre likesinnede. Noen var der fordi de var hyperkriminelle, noen hadde psykiske problemer, og andre som meg var stoffmisbrukere. Men det ble jo bare til at vi forentes med felles interesser, brukte speed, dro på raid, og gjorde mye sprell.

Så du har også vært borti kriminalitet?

-Ja, ja, absolutt. Det har vært mange brekk. Vi brøt oss inn i butikker, barnehager og alt som kunne gi gevinst. Den gangen var det sånn at de fleste steder ble det oppbevart kontanter. Lett å bryte seg inn, var det også. Jeg vil si det var enkelt å være kriminell på 70-tallet.

Nå kom du til Evangeliesenteret i 1983, Hvordan var tiårsperioden fra 1973-83?

-Den var slitsom. Det ble veldig mye amfetamin. I tillegg satt jeg ofte i fengsel, og sonet kortere dommer.

-Du begynte ikke med heroin?

-Nei, og heldigvis for det. Jeg prøvde det selvsagt, og utforsket litt, men det var amfetamin som var stoffet mitt kan man si.

Finn sønnen din

I 1979 hadde Geir Atles mor flyttet tilbake til Solør sammen med en ny mann. I Solør hadde hun kjøpt seg et småbruk. Så en dag sier Geir Atles bestefar til sin datter (Geir Atles mor), at her har du penger. Reis inn til Oslo og finn sønnen din.

-På det tidspunktet satt jeg i varetekt i Oslo. Mor tok kontakt med myndighetene, og på en eller annen måte maktet hun å overbevise dem om at hun skulle greie å ta vare på meg. Underet skjedde, og jeg slapp ut fra varetekten. Det var lille julaften 1979. Jeg husker godt det gamle «mjølkerutetoget» fra Oslo til Solør, med røykekupe og greier. Men vel framme i Solør, med langt hår og beryktet som narkoman, møter jeg bygda. Får å si det kort, jeg opplevde ikke på noen måte å bli godt mottatt i bygda hvor jeg vokste opp.

Ikke noe å fortelle

Den hjemvendte greide å ta førerkort, og fikk seg også en jobb. Han prøvde å få livet på skinner, men et sted stoppet skinnene.

-Jeg fikk meg jobb på en går. Det dreide seg om noe oppryddingsarbeid. Det gikk sånn passe greit med arbeidet, men særlig i pausene stoppet det. Alle de andre hadde historier å fortelle, men for mitt vedkommende var ikke det aktuelt. Jeg hadde ikke noe å fortelle. Jeg kunne ikke sitte og snakke om narkomiljøet og opphold i fengsel. Jeg kjente at jeg var annerledes enn de andre. Jeg passet liksom ikke inn. Jeg turte ikke si hvem jeg var, eller hva jeg hadde gjort.

Så du fant ikke på historier for å være som de andre?

-Nei, ikke i det hele tatt. Jeg orket ikke. Til slutt ble jeg sykemeldt, og jeg begynte å drikke. Jeg ble alkoholiker, i stedet for narkoman. Jeg oppsøkte folk i rølpemiljøet både i Kongsvinger og Solør. Det ble alkohol, selv om vi en og annen gang tok drosje inn til Oslo for å kjøpe speed. Helt håpløst.

Ludvig Karlsen

Midt oppe i dette traff Geir Atle på et par han kjente fra tidligere. Dette var folk han kjente gjennom interessen for rallycross. Det gikk et rykte om at dette paret hadde blitt kristne.

-Jeg så at det hadde skjedd en stor forvandling med disse to. De hadde møter hjemme hos seg selv, bønnemøter og andre møter. Jeg begynte å gå på noen av disse møtene. Jeg bodde hos en reisende familie, og på den tiden var det stor vekkelse blant de reisende (reisende ble tidligere kalt tatere). Ofte kom det folk innom for å fortelle om opplevelser med Jesus. På denne tiden hadde Ludvig Karlsen en møteserie i Solør. En helg gikk jeg for å høre ham. Han talte om Jesus på en så overbevisende måte, at jeg trodde på det han sa. Resultatet ble at fem av oss i mitt miljø, gikk fram og sa ja til Jesus. Jeg ble også døpt denne helgen. Jeg trodde, og likte å høre Ludvig. Men så reiste jo han, og hverdagen kom. Jeg ble innhentet av det gamle, og havnet tilbake igjen med alkohol og det hele.

Kongens garde

I en treårsperiode mener Geir Atle selv, at han var som en flue i et syltetøyglass. Han ruset seg jevnt, men så ble han innkalt til førstegangstjeneste i forsvaret. Han kom i Kongens garde i Oslo, og skulle fungere som bussjåfør.

-Jeg syntes det var greit. Det var litt spesielt å stå som gardist oppe ved Slottet, og se de tidligere kameratene mine nede i Slottsparken. En litt surrealistisk opplevelse kan jeg vel si.

Men du greide å holde deg unna alkohol og rusmidler?

-Nei jeg gjorde ikke det. Vi hadde jo fester i helgene, og hver gang jeg fikk lønning, greide jeg å bruke opp pengene på rus. Det ble å kjøpe en pakke tobakk, mens resten gikk til hasj eller øl.

Mot slutten av denne treårsperioden oppstod den situasjonen at Geir Atle rett å slett dro av gårde fra hele militærtjenesten. Han fant en måte å slippe unna på, så ham deserterte ikke.

-Jeg tok en sprøyte, og stakk meg i armen flere ganger. Deretter dro jeg til forsvarslegen på Akershus, og sa til ham at sånn er livet mitt. Jeg viste ham armen. Jeg ble dimittert på stedet, og dro derfra. La meg også legge til at før jeg dro til legen, var jeg en periode etterlyst av militærpolitiet, av den enkle grunn at jeg holdt meg borte, og møtte ikke til tjeneste.

Inn døren – til forbønn

Mens den dimitterte gardisten levde livet sitt med øl og hasj, begynte det å gå et rykte i kretsene han vanket. Det hadde vist skjedd noe et sted.

-Jeg ble fortalt at de to, paret altså, som jeg tidligere nevnte, som hadde bønnemøter i hjemmet sitt, hadde startet et kristent kollektiv. På dette tidspunktet var jeg veldig langt nede, og tenkte at kanskje jeg skulle prøve igjen, å legge om livet. Jeg ringte til Vidar som han het, på Odnestunet, hvor han var som leder for kollektivet. Jeg spurte om det var muligheter for meg å komme inn der. Han sa til meg at jeg fikk komme påfølgende torsdag, for da hadde de et møte. Jeg bestemte meg for å dra, og trodde det dreide seg om et møte hvor man avgjorde om folk som søkte seg inn, fikk plass. Men da jeg kom dit den torsdagen, så viste det seg at det var et åpent kristent møte. Det som også var en realitet, var jo at Odnestunet var en del av det relativt nystartede Evangeliesenteret. Det som skjedde da jeg kom inn, var at Vidar som ledet møtet, lukket igjen sin bibel, og inviterte til forbønn. I realiteten gikk jeg bare inn døren til stedet, og rett fram til forbønn. Jeg fikk ta imot Jesus på nytt.

Henvist til en sofa

Geir Atle ønsket seg av hele hjertet inn på Evangeliesenteret. Han vill starte på nytt, og han viste han hadde behov for hjelp. Men det var fullt. 

-Det var egentlig ikke plass til meg, for alle ledige plasser var fylt opp. Men de viste råd. Jeg fikk beskjed om at til tross for at de ikke hadde plass til meg, kunne jeg sove på sofaen i stua, inntil de fant et ledig rom til meg. Jeg var kjempetakknemlig for det. Nå hadde jo jeg opplevd å bli bedt for tre år tidligere, og jeg kjente igjen det vi kan kalle åndsatmosfæren fra den gang. Det som også var klart nå, var at jeg ønsket en forvandling i livet, og dette var absolutt en mulighet for en forvandling.

Kom hjem

På dette tidspunktet var livet bare kaos, forteller Geir Atle. Alt var kaos bak ham, og han så egentlig ikke noe håp for framtiden heller. Men midt oppi dette tenkte han at nå fikk han iallfall en mulighet til å prøve.

-Jeg valgte å prøve. Jeg kunne jo ikke bare gå den gamle suppa. Jeg har en oppfatning av at det tilbudet Jesus gir oss, forstår vi kanskje egentlig ikke rekkevidden av. Som jeg nevnte var jeg på møter i 1980, og i treårsperioden som hadde gått fram til 1983, hadde jeg vært innom noen møter. Jeg hadde en tro, men samtidig ville jeg ikke gi slipp på det gamle med rus og sånt. Men etter forbønnen på Odnestunet, kjente jeg en fred. Den freden ville jeg ha mer av. Jeg følte at jeg kom hjem. Det jeg ser tilbake på den dag i dag med størst glede, det er de samlingene vi hadde. Samlinger med bibellesning, sang og bønn. Etter at samlingene var slutt, ble vi ofte sittende å drikke kaffe og spise kaker, og vi pratet. Det var det jeg vil kalle intime samlinger, og samlingene etter samlingen, betydde mye for meg, og min utvikling. Jeg ble velsignet, og kjente en fred bare ved å være der. En fred jeg ikke hadde hatt før.

Ble tanken på alkohol og speed bare blåst bort?

-Nei, det gjorde det ikke. Det kom i bølger, lysten på stoff og alkohol.

-På hvilket tidspunkt var det at det slapp helt taket?

-Det var på 90-tallet. Jeg hadde mange sprekker etter 1983. Jeg var lenge på Evangeliesenteret. Jeg var til og med til stede da de åpnet et nytt sted oppe i Finnskogen. Så gikk det gærent, og jeg måtte ut. Så kom jeg tilbake. Jeg ble det vi kan kalle en gjenganger. Jeg ble stemplet som en av de håpløse.

Forløsningen

Men fra begynnelsen av 90-tallet har Geir Atle levd livet sitt uten rus. På senteret traff han sin kone, Marianne, som var kokk på senteret. Sammen fikk de barn, og ble aktive i menighetslivet. For 10 år siden flyttet de fra Dokka til Brumunddal, hvor de hadde kjente og menighetslivet var slik de ønsket det. Geir Atle var rusfri og menighetsaktiv, men helt inntil for to år siden, har humøret hans svingt, og han har til tider vært deprimert, og bruker selv uttrykket depressiv. Men så en dag fikk han en forklaring.

-Jeg fikk en forløsning for en to-tre år tilbake. Jeg har fortalt om stefaren min, som ikke var noe grei. Plutselig fikk jeg se at det sjokket og den frykten han skapte i meg, da han banket meg, det hadde jeg båret med meg. På en måte hadde frykten vært kapslet inn, og mitt egentlige jeg dannet jeg murer rundt. Det er det onde som har ligget innkapslet, jeg har prøvd å løpe fra hele livet. Et mørkt spøkelse. Dette medførte også at jeg på en måte var umoden som kristen. Innerst inne så holdt dette igjen kontakten med Gud. Det ble på en måte sånn at jeg følte jeg måtte prestere noe, leve opp til et ideal kan man si. Det var slitsomt noen ganger det. Jeg har liksom ikke følt ordentlig glede. Jeg har sett på andre, og ikke skjønt hva de har hatt som ikke jeg også kunne oppleve.

Var det sånn at du ikke forstod det innkapslede, slik at du ikke kunne be om løsning?

-Nei, det var helt fjernt. Men så skjedde det noe. Jeg jobbet på Evangeliesenteret Granlien. En kveld kommer bestyreren, Hugo Diaz, inn på kontoret. Han peker på meg og spør, hvorfor er du så trist? Jeg rygger tilbake, og han spør en gang til, hvorfor er du så trist? Etter at vakten min er slutt, og jeg kommer hjem, går jeg meg en lang tur i vinternatten. Jeg ber, og spør Herren, hvorfor er jeg så trist? Hva er det som mangler i livet mitt? Da skjer det et mirakel. Det er akkurat som om Jesus viser meg ansiktet til stefaren min. Dette gir meg en aha opplevelse, for dette ansiktet har jeg liksom aldri tatt fram, hverken når jeg gikk på kjøret, eller siden. Jeg skal ikke gå altfor mye i detalj om hva jeg opplevde, men det ble klart for meg at stefaren min selv måtte bære ansvar for hva han hadde gjort mot meg. Slik som vi selv har et ansvar for egne liv. Med ett ser jeg liksom Jesus på Korset, og jeg opplever han ser på meg med milde øyne. Jeg blir klar over hva Han har tilgitt meg. Og da, skjer det en forløsning i hjertet mitt. Jeg ser at jeg er fullstendig tilgitt, og satt i frihet. Jeg kjenner at alt hat jeg har båret på mot stefaren min, det bare smelter. Jeg tilgir stefaren min hva han gjorde mot meg, for han visste ikke bedre. I det øyeblikket kommer lyset inn til det innerste av mitt hjerte. En prosess startet. Jeg erkjente hvem jeg egentlig er, og jeg begynte å slippe ut følelser.

Nåden

Geir Atle hadde trodd at alle autoriteter, Gud inkludert, egentlig var ute etter å straffe. Akkurat som stefaren hadde straffet ham, for det minste eller ingenting. Men etter turen i skogen, begynte noe helt nytt å vokse.

-Jeg begynte å forstå nåden. Og jeg forstod at Herren bare vil oss vel. Han vil bo med troen i våre hjerter, og er ikke ute etter å straffe. Jesus har båret straffen. Jeg tror at Herren har gått med meg siden jeg sa ja til Ham i 1980. Rettferdiggjort ved tro. Jeg snublet og falt i noen år, men i dag er livet helt topp, sier Geir Atle Nordby.

Billedtekst 1: Geir Atle Nordby foran Odnestunet, hvor Evangeliesenteret hadde et senter. Her kom han inn i 1983, og måtte sove på en sofa i starten. Foto: Bjørn Gjellum.

Billedtekst 2: Marianne og Geir Atle traff hverandre på Evangeliesenteret. Han var beboer og hun var kokk. I år har de vært gift i 30 år. Foto: Bjørn Gjellum.

Billedtekst 3: Geir Atle Nordby er født på Solør, men i voksen alder bodde han 20 år på Dokka. For 10 år siden flyttet han og familien til Brumunddal. Foto: Bjørn Gjellum.

Billedtekst 4: Hvorfor er du så trist? Spørsmålet ble stil av bestyreren på Evangeliesenteret Granlien, hvor Geir Atle jobbet. Etter det, ble livet helt annerledes. Foto: Bjørn Gjellum.

I tillegg til samlingene skulle «den hjemvendte» også få oppleve flere gleder enn freden. Det er jo sånn at der menge mennesker er samlet, så trengs det også mye mat. Og hva er vel da bedre enn en god kokk?

-Det var en kvinnelig kokk, som sørget for at vi senterbeboere og de ansatte fikk god mat. Marianne var hennes navn.