Merethe Aanestad (53) vokste opp i Tanzania som misjonærbarn. I dag er hun selv misjonær, ikke i Afrika, men blant Norges rusmisbrukere.

Tekst: Marit Joys Wigart. | Foto: Privat.

– Hei du, svarer Merethe i andre enden av telefonrøret.

Når vi ringer henne sitter hun bak rattet, på vei til Evangeliesenterets kontaktsenteret på Jørpeland. I tillegg leder Merethe kontaktsentrene både i Sandnes og Stavanger. Når vi spør hvordan det går med arbeidet, svarer hun muntert:

– Det går veldig bra. Vi har hatt litt få besøkende i Stavanger i de siste, men nå begynner det å ta seg opp og vi har rundt 40-50 gjester. Og jeg har så mange flinke frivillige arbeidere, så da er det ingen sak å drive kontaktsentre. 

Headhuntet som bestyrer

Første gangen Merethe ble tilbudt jobb som bestyrer for et av Evangeliesenterets kontaktsentre var i 2013. Da var det kontaktsenteret i Sandnes som skulle starte opp, også et samarbeid mellom Evangeliesenteret og Klippen.

– Jeg hadde nettopp ledet et jentesenter på Hjelmeland, som var et samarbeid med Klippen Jørpeland. Da det arbeidet ble nedlagt og Evangeliesenteret kontaktet meg, kjente jeg fort at jeg skulle takke ja, sier hun.

Siden da har det bare ballet på seg: Året etter ble hun bestyrer for det nyåpnede kontaktsenteret på Jørpeland, og i februar i år ble hun bestyrer for det splitter nye kontaktsenteret i Stavanger.

Ser mange bli rusfri 

Merethe har alltid likt å hjelpe mennesker.

– Særlig de som ikke har ressurser til å kunne ta vare på eller forsvare seg selv, sier hun.

I løpet av tiden hun har jobbet som bestyrer på kontaktsenter har hun fått se mange rusavhengige bli rusfri. Å se at hjelpen kontaktsentrene gir nytter, gjør Merethe mer takknemlig enn hun klarer å uttrykke.

– Når personer kommer ut fra rehabilitering som et nytt menneske, er det verdt alt. Det er fantastisk, sier hun.

Vokst opp i Afrika

Selv vokste Merethe opp i Tanzania i Afrika. Bare seks uker gammel kom hun til det eksotiske landet, hvor foreldrene skulle jobbe som misjonærer.

– Begge foreldrene mine var sykepleiere og jobbet på sykehuset i Kisarawe. I tillegg startet de barnearbeid i den lokale kirken og holdt bibelgrupper hjemme, forteller Merethe.

Troen på Jesus ble derfor en helt naturlig del av Merethes liv.

– Jesus var alltid en virkelighet for meg og jeg tvilte aldri på frelsen.

Merethe blir berørt når hun begynner å fortelle om sine seks første leveår i Tanzania.

– For noen år siden satt jeg og så i et album med bilder fra den tiden. Da kjente jeg på en så enorm takknemlighet for årene vi fikk være der. Jeg var ute og lekte i gatene med vennene mine fra morgen til kveld, jeg fikk min egen kanin og skilpadde, og vi var en hel gjeng som gikk sammen på søndagsskolen. Alt opplevdes så utrolig godt og trygt. Det var både amerikanske og tyske misjonærer der, og datteren til et amerikansk ektepar ble bestevenninnen min. Jeg husker vi tegnet hvert vårt flagg: Hun det amerikanske og jeg det norske, sier Merethe og ler.

– Og den dagen vi skulle flytte tilbake til Norge, fylte vi den lille folkevogna vår med lekene vi hadde og kjørte rundt i nabolaget og delte dem ut til vennene våre.

Hjerte for Afrika

Når vi spør Merethe om Afrika er et tilbakelagt kapittel, skjønner vi fort at kontinentet fortsatt ligger hjertet hennes nær. 

– Jeg har besøkt Afrika flere ganger siden vi flyttet hjem, både Tanzania, Rwanda og Uganda. Jeg besøkte både skoler, barnehjem og menigheter. Den siste gangen jeg var der fikk jeg en sterk opplevelse av å være hjemme, forteller hun.

Hva framtiden bringer vet hun ikke, men nå er det Evangeliesenteret som står i fokus.

– Jeg trives så godt i Evangeliesenteret. Å se at mennesker kommer inn på sentrene og får et nytt liv, gjør at jeg innser at alt er mulig. Det er håp for hver enkelt. Dessuten ser jeg at mange tidligere rusmisbrukere har nød for mennesker som lider og vil hjelpe. Mens jeg jobbet på jentesenteret på Hjelmeland, i 2002, ga Gud meg Efeserne 4,28: «Den som stjal må ikke stjele lenger, men heller arbeide og gjøre noe godt med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det!» Så jeg tok med meg noen av jentene på misjonstur til Afrika, sier hun.

Les hele saken i Ennå er det håp.