Lise Lehre (51) følte seg absolutt ikke kalt til å jobbe i rusomsorg. Faktisk svarte hun nei første gang hun ble spurt. I dag kunne hun ikke tenke seg noe annet. 

Tekst og foto: Marit Joys Wigart. 

Det snør tett på Gran denne onsdags-morgenen i mars. Store snøfiller seiler mykt gjennom luften og lander på den hvitkledde bakken. Inne i Evangeliesenterets nyeste kontaktsenter, i sentrum av Gran, dufter det nystekte vafler og praten går muntert rundt bordene.

– Vi hadde lenge snakket om å starte et sted som kunne fange opp noe av Grans befolkning, og la merke til at det var en gjeng som ikke så ut til å ha noen sosial setting å være i, forteller Lise, som er ansvarlig for kafeen.
Så, i september i fjor, ble tanke til virkelighet. Siden da har kafeen holdt åpent hver onsdag fra 11-15. Den siste onsdagen i måneden inviterer de til kveldsmøte med lovsang, en enkel andakt og fellesskap. 

Litt skremmende 

Når vi spør om hun har følt det som et kall å jobbe i rusomsorg begynner Lise å le.

– Nei. Absolutt ikke!  

I alle år har hun jobbet som hjelpepleier i kommunen, og tanken på å jobbe med rusomsorg hadde aldri streifet henne, før hun fikk forespørsel for to år siden. Sykepleieren på Evangeliesenteret Fjordtun skulle slutte og Lise ble tilbudt stillingen.

– Først sa jeg nei, men etterhvert begynte jeg å se den gode hverdagen jeg ville få på Fjordtun. Det var ingen turnus-jobbing, åtti prosent stilling, fri i helgene og en mer forutsigbar hverdag. Det var dette som fikk meg til å takke ja, sier hun ærlig og lattermildt.

I starten opplevde hun det som litt skremmende og utvant å omgås mennesker med så store utfordringer, men så ble hun overrasket. 

– Jeg fikk fort veldig hjerte for menneskene der, og så at jeg kunne være en venn og en hjelper for dem i hverdagen. Det rørte meg veldig å se forvandlingen i personers liv, og gleden de fikk da de ble kjent med Jesus. Fordi Fjordtun bare har plass til tolv personer om gangen, er det også lettere å bygge relasjoner og bli kjent, vi blir som en liten familie, og det er veldig fint. Nå kunne jeg ikke tenke meg å jobbe noe annet sted. 

Møtet med Jesus 

Lise er oppvokst i et kristent, statskirkelig hjem, sang i barnekor og gikk i barnemisjon i kristen regi. Men noen relasjon til Jesus hadde hun ikke. Troen var mer en teori. På ungdomsskolen begynte hun å spille fotball og med det fulgte festing i helgene. Etter noen år ble forøvrig Lise lei av helgefyll. Så var det faktisk John, som senere ble Lises ektemann, som inviterte henne på et kristent møte. 

– Vi hadde kjent hverandre i flere år, fordi han spilte håndball, og vi traff hverandre ofte på fest. Så ble han frelst året før meg og inviterte meg med på møte, forteller hun. 

Det var et høylytt pinsemøte og for Lise fremsto det hele som oppskakende og underlig og hun forlot stedet med en dårlig følelse. Sommeren samme år, 1990, ga hun det likevel en ny sjanse og ble med John på et nytt kristent møte på Hadeland. 

– Der kjente jeg at Gud kalte på meg. Jeg fikk lyst å gråte og overga meg til Jesus. Det var det jeg hadde lengtet etter lenge, at Han skulle flytte inn på innsiden og at jeg skulle få et personlig forhold til Ham, forteller Lise, som da var 23 år.

Da Lise ble en kristen så hun på det som en selvfølge å slutte å drikke alkohol, og slik har det vært siden. 

– Jeg ser ikke poenget. Skal jeg nyte god drikke til maten, finnes det mye godt uten alkohol. Alkohol er noe jeg bare ikke rører, sier hun. 

Fikk fort ansvar 

Etter at John og Lise giftet seg i 1991, ble de raskt engasjert i menighetsarbeidet på Hadeland kristne senter. Begge engasjerte seg i lovsangen, og da mange i menigheten reiste på bibelskole på Livets Ord, ble John og Lise stående igjen med størstedelen av ansvaret. Lise trekker på smilebåndet. 

– Vi var jo veldig unge og uerfarne, men hadde forkynner-hjelp utenfra, så det gikk jo bra, sier hun. 

Året etter var det hun og John som reiste til Livets Ord, et år der hun ble grunnfestet i Guds Ord og fikk et nærmere forhold til Jesus. Vel hjemme på Grua igjen ble de ungdomsledere, og siden da har de bestandig vært helhjertet engasjert i menighet. I dag er de pastorpar både i Salem Jaren og i den nyetablerte menigheten Livets Senter på Gran. 

– Jeg brenner for at menigheten skal være så levende, åpen og fri som mulig. Et sted der folk kjenner at de kan senke skuldrene og være seg selv, sier Lise.

For å skape et slikt menighetsmiljø, tror hun det er viktig at de som ledere ikke tar på seg masker i møte med mennesker, men er ekte og transparente, og velger en møte-stil som er uhøytidelig og avslappet.  

– I tillegg tror jeg det er viktig hvilket gudsbilde vi bærer som ledere. Jeg har selv gått en lang vei for å komme dit jeg er i dag, men nå hviler jeg i at Gud er pappaen min, Jesus min beste venn, og at Gud er en god Gud som vil oss godt på alle områder i livet og lengter etter fellesskap med oss. Jeg er opptatt av at vi ikke skal gjøre det vanskelig for folk, men at vi formidler troen og relasjonen til Gud på en så enkel måte at alle kan favne den, sier hun.

Ungdomsvekkelse 

Når det gleder framtidsdrømmer, lengter Lise etter å skape en flerkulturell flergenerasjons-menighet i Livets Senter på Gran. Ikke minst drømmer hun om å favne ungdommen, for per i dag har ikke menigheten et ungdomsarbeid. 

– Jeg kunne ønske at det kom noen som brant for ungdom og som kunne vekke opp i dem en hunger etter Gud, lovsang, og skape et miljø som tiltrekker ungdom. Å fenge ungdommen er ikke bare lett, for det er mye som trekker i dem, og de kjeder seg fort, men kunne vi se et slikt brennende ungdomsmiljø ta form her, ville det være en drøm som gikk i oppfyllelse, avslutter hun.