Hver uke får redaktør i ESTV, Terje Kingsrød (59), intervjue mennesker som forteller hvordan de ble rusfri og som gir Jesus æren for sine nye liv. Det har gjort noe med hans egen tro og lidenskap. 

Ja, det må vi da klare å få til, svarer Terje med et smil når vi spør om han har tid til et intervju.

Det er onsdag morgen og redigerings-dag for ESTV. Det betyr at den kreative staben Terje er redaktør for sitter stille og konsentrert inne på kontorene i Klostergata i Moss og klipper flere av ESTVs programmer. Når dagen er omme sendes de videre til Visjon Norge så tusenvis av norske husstander kan se dem hjemme i stua. Tross dagens deadlines tror Terje, som den optimisten han er, at et intervju skal gå bra.

– Er det noe jeg har lært i mediabransjen er det å sjonglere mange baller i luften samtidig. Sånn må det bare bli, fordi mange ting i denne bransjen er så uforutsigbare. Du lærer å bli fleksibel, kaste deg fort rundt, og se mulighetene framfor begrensningene, sier han, griper en kaffekopp og slår seg ned rundt det store personal-bordet.

Jesus var kameraten 

Terje hadde aldri trodd han skulle jobbe i media.

– Da jeg var yngre trodde jeg at jeg skulle bli stor-predikant eller evangelist, sier han og humrer litt før han begynner å forklare. Terje vokste opp i et kristent hjem og troen på Jesus var like naturlig for ham som å spise, sove, og pusse tenner.

– Jeg snakket alltid med Jesus, helt fra jeg var barn. Han var kameraten min og det føltes alltid så trygt. Troen og relasjonen med Jesus var alltid en så naturlig ressurs for meg at jeg ble veldig overrasket da jeg senere i livet møtte mennesker som synes det var komplisert og vanskelig å forholde seg til tro. For meg var det jo det enkleste og tryggeste som fantes, sier Terje.

Nettopp fordi troen på Jesus var en slik styrke og glede i livet, fikk han heller aldri noe behov for å gjøre opprør eller vende Gud ryggen. Isteden fikk han i ung alder en sterk hunger etter å studere Guds Ord og kunne lese Bibelen i timesvis.

Ga Gud et løfte 

Så, fjorten år gammel, kom han til et vendepunkt.

– Da kom jeg for første gang på et sånt «gå fram møte». Det var det jeg kalte sånne møter der folk gikk fram for å motta forbønn. Dette med å gå fram utfordret meg veldig for jeg forsto ikke behovet for å gå fram og vise alle disse menneskene hvem jeg trodde på når Jesus allerede var en så selvfølgelig del av livet mitt, sier han.

Men da predikanten inviterte fram til forbønn, kjente Terje at Den Hellige Ånd kalte på ham.

– Den dagen turte jeg ikke, fordi pappa var på møtet. Jeg var nemlig livredd for at hvis pappa så at jeg gikk fram kom han til å tro at jeg skulle bli nærmest en engel.

Terje ler hjertelig.

– Jeg var redd for at pappa kom til å få så høye forventninger til meg at jeg aldri skulle greie å leve opp til dem, sier han.

Terje ga forøvrig Gud et løfte: På neste «gå fram møte» skulle han våge.

– Jeg tenkte at det sikkert tok minst fjorten år til neste sånt møte, men allerede ni dager etter skjedde det. Jeg og foreldrene mine besøkte en familie, der mannen i huset plutselig foreslo at vi skulle dra på møte. Og tror du ikke det var samme predikanten som på sist møte. Med andre ord: Enda et «gå fram møte»!

Terje tar seg til håret og ler igjen.

– Jeg satt der i salen og håpet møtet kom til å vare til evig tid så jeg slapp å gå fram. Jeg hadde ikke lyst, men jeg fordi jeg hadde lovet Gud det, ville jeg gjøre det, sier han.

Denne gangen var det dessuten enda verre enn sist for nå var ikke bare Terjes far der, men moren også. Da predikanten inviterte fram til forbønn tok Terje likevel et bestemt skritt ut av benkeraden og gikk fram.

– Det skjedde ikke noe spesielt, men det var en enkel lydighetshandling mot Gud som bekreftet troen jeg allerede hadde i hjertet mitt.

Større kallsforståelse

Fra dette vendepunktet tok det knapt et år før Terje fikk en sterk kallsopplevelse.

– Den gangen tolket jeg det som at Gud kalte meg til å bli storpredikant eller evangelist. Jeg så opp til store predikanter som Arild Edvardsen og ville gjerne bli som dem. Likevel stakk det langt dypere enn å være fan av noen. Jeg hadde en dyp lengsel etter å tjene Gud.

Terje gikk et år på Troens Bevis Bibel- og Misjonsinstitutt i Sarons Dal og tok en fire-årig pastorutdannelse på Ansgarskolen. Ferdig utdannet pastor på Ansgar forventet Terje at dørene skulle åpne seg.

– Men ingen spurte etter meg. Det var en stor nedtur og veldig overraskende, men da husker jeg at jeg sa til Gud: Ok Gud, jeg trenger ikke blir storpredikant eller evangelist, men jeg vil virkelig gjøre Din vilje likevel. Samme hva det er så vil jeg gjøre det. Da fikk jeg svar på direkten: «Start barnearbeid».

Terje smiler og innrømmer:

– Jeg var ikke særlig motivert for barnearbeid, men jeg visste jeg hadde hørt Guds stemme så jeg gikk i gang, og gleden kom veldig fort, sier han.

Siden den gang har forståelsen av kallet utvidet seg veldig.

– Jeg ble verken storpredikant eller evangelist, men jeg opplevde at det Gud kalte meg til var mye mer varierende og innholdsrikt enn jeg hadde trodd. Jeg har fått stor glede i kallet mitt og føler jeg har funnet min plass, sier Terje.

I dag kan han se tilbake på fjorten år med barnearbeid i mange norske menigheter, og cirka tjuefem år i en rekke medier: radio, avis og TV.  I tillegg er han forkynner og musiker og bruker hver ledige stund på å lage og spille musikk.

Evangeliesenteret

I 2011 begynte Terje som frilanser i ESTV, og i 2015 ble han redaktør for avdelingen.

– Det unike ved å jobbe i Evangeliesenteret er vekkelsesmomentet. Hele tiden ser og hører vi om liv som blir forvandlet på grunn av Guds kraft og nåde. I tillegg til at dette preger TV-arbeidet, har det gjort noe med meg personlig. Å jobbe her har gjort meg mer nidkjær og glødende for evangeliet, for jeg ser hvor kraftig evangeliet virker. Evangeliet har jo en helt spesiell evne til å virke der nøden er stor, og det er nettopp der Evangeliesenteret har sitt hjerte og tjeneste, sier Terje.

Som redaktør i ESTV brenner Terje for å formidle så mange sider av Evangeliesenterets arbeid som mulig.

– Et mål for oss er å formidle vitnesbyrd og gi et riktig bilde av Jesus, peke på hvordan Han evner å hjelpe mennesker som befinner seg i veldig vanskelige livssituasjoner, sier han.

Han mener Evangeliesenteret har funnet den gode balansen: Et sunt forhold mellom formidlingen av troen på Jesus som selve løsningen på rusproblemene, et stort rom for frivillighet og engasjement, og god plass til faglig tyngde.

– Virksomheten er bygd på den grunnvollen som jeg tror holder, nemlig å lære den rusavhengige å høre og gjøre hva Jesus har sagt. Da vil de kunne bygge seg en god framtid. Det ser vi stadig fungerer og gir resultater. Derfor er jeg som redaktør opptatt av å få fram helheten i det rike arbeidet Evangeliesenteret har, sier Terje som er stolt og takknemlig for å jobbe i Evangeliesenteret.